Logopeder bidrar med unik kompetanse i utredningsarbeidet

 

  

På videregående skole fikk vi en bok som het Yrke och Framtid. Først stoppet jeg på B, og bibliotekar. Det hørtes gøy ut, men da måtte jeg studere i Borås, og jeg hadde funnet kjærligheten i Uppsala. Så kom jeg til L, og logoped, og der ble jeg værende. Det er virkelig fantastisk å være logoped, for det er stadig noe nytt å lære, og det er meningsfullt å hjelpe mennesker med ulike forutsetninger for språklig kommunikasjon.

 

 

Logopedutdanningen feiret nylig 50 år! I Danmark, derimot, har logopedutdanningen eksistert i over 100 år, så det er stor forskjell mellom landene. Da jeg hadde tatt eksamen og søkte jobb, tok jeg kontakt med et av sykehusene i fylket der jeg bodde. Sykehussjefen svarte da at de allerede hadde en person som gikk rundt med bokvogn, slik at det med språket allerede var ivaretatt. Jeg tok også kontakt med sosialsjefen, som svarte at «i vår kommune er det én person med talevansker, og han har allerede fått hjelp». Den gangen var vi ikke flere enn 150 logopeder i hele Sverige.

 

 

Ved enhver utredning og ethvert møte med barn eller voksne må logopeden ha både teleobjektiv for språket og vidvinkelobjektiv for å vurdere alternative problemkilder. På Danderyds sjukhus arbeidet jeg en stund med et prosjekt sammen med en erfaren spesialpedagog. Vanligvis arbeidet hun i en klasse der alle hadde nevropsykologisk problematikk, og jeg husker at hun sa: «Jeg kjenner deres grad av manglende konsentrasjon i kroppen min, og hvor trøtt jeg blir». Det har jeg tenkt på mange ganger i ettertid. Som utreder møter jeg ikke en hel klasse, men én person om gangen. Selv om jeg har gjort noen tusen utredninger i dag, opplever jeg at det «koster» forskjellig mye å få med seg barnet i et felles «her og nå». Når det gjelder konsentrasjonsproblematikk, synes jeg at jeg kan kjenne den i min egen anstrengelse for å få situasjonen til å fungere. Det er min kliniske erfaring.

 

 

På en klinikk har jeg den fordelen av å kunne ha en individuell samtale med barnet i et rolig og stille miljø, og det skaper selvfølgelig bedre forutsetninger for å vise frem ferdigheter enn et urolig klasseromsmiljø. Det er en risikofaktor i utredningsarbeidet. Utdanningen og mine tilegnede ferdigheter i å kommunisere med personer som har disse vanskene, gjør også at jeg som logoped er en risikofaktor sammenlignet med for eksempel kontaktlærere og vikarer, som ikke har den erfaringen eller vanen. Derfor er både arbeidsmiljøet i en utredningssituasjon og logopedens kliniske erfaring faktorer som kan bidra til skjønnmaling av hvordan barnet fungerer i hverdagen. På den annen side: Hvis man er bevisst dette, kan barnets presentasjon i en utredningssituasjon gi innsikt i de vanskene som han eller hun opplever i hverdagsmiljøet. I noen tilfeller kan man slå fast at med de riktige forutsetningene klarer barnet alt dette. I andre tilfeller er det omvendt, og man noterer at det ikke engang fungerer for barnet i et beskyttet miljø. Det er et perspektiv som, jeg synes, er viktig å tenke på.

 

 

CELF-4 er nyttig også ved utredning av flerspråklige barn. Men et resultat på CELF-4 hos barn som bare har bodd i Sverige i noen år, kan ikke sammenlignes med et for barn som har bodd i Sverige hele livet. Hvis et barn som går i sjuende klasse, får et CELF-resultat som tilsvarer det til en 7-åring, betyr det ikke at barnet er som en 7-åring. Med flerspråklige barn må vi ikke bruke normtabellene til annet enn å sammenligne barnet med seg selv over tid. Men det kvantitative resultatet kan selvfølgelig gi oss en pekepinn om hvor vanskelig denne eleven har det, och hvilken kamp språket kan være.

 

 

Mange foreldre er bevisst at det er viktig å bruke morsmålet når barna er små. Når barna blir eldre, begynner de kanskje å svare på svensk, og det svenske språket kommer mer og mer inn i hverdagen, også hjemme. Så selv om foreldrene på et tidspunkt har svart på hvor mye barnet har tilgang til morsmålet, er det ikke sikkert at det stemmer tre år senere.

 

 

Det kan være nødvendig å gjøre slike avkall, for resultatet blir uansett ikke riktig når barnets resultat sammenlignes med verdiene i normtabellene. Verdien av å teste et barn som har begrensede kunnskaper i svensk, består fremfor alt i å se hvor langt fra det forventede språknivået barnet er, og ikke å trekke forhastede slutninger om barnets generelle språkferdigheter. Det er verdt å huske at det tar mellom tre og åtte år før et barn uten tidligere kunnskaper i svensk, kan forventes å klare språknivået for jevnaldrende på skolen.

 

 

Det er en rikdom for barn å få vokse opp med flere språk, og det er aldri noe som vi logopeder fraråder, ikke engang dersom et barn sliter med en språkforstyrrelse. Flerspråklige barn med språkforstyrrelser ville ha hatt vansker selv om de var enspråklige. Men det er viktig at barnet får mulighet til å utvikle språket i levende språksammenhenger. Det holder ikke å bare for eksempel lytte og se på en skjerm.

 

 

Da jeg tok eksamen i 1976, fantes det ingen store, normerte språktester på svensk, og derfor hadde ikke logopedene noen kvantitative data å støtte seg til. Så CELF-4 var svært etterlengtet da den kom på svensk i 2013. CELF-4 er svært nyttig ved fastsettelse av språkproblematikkens art og grad. Da jeg var frilansende skolelogoped og lurte på om vi skulle sende en henvisning til BUP eller ikke, følte jeg meg sikrere og tryggere i rådgivningen når kvantitative data var tilgjengelige. Når det er sagt, må vi ikke forkaste den kvalitative kompetansen. Begge deler trengs.

 

 

Jeg synes det er synd dersom man plukker ut deltester derfra, for da er det jo ikke mulig å gjenta testen innen to år. Det vet jeg at kollegaer med en tidspresset hverdag gjør av og til. Ved mange oppfølgingsbesøk trengs det ikke så omfattende materiell som CELF-4. Jeg synes at hele CELF-4 skal brukes når det virkelig trengs.

 

 

Logopedförbundet jobber for at logopeder skal ha en obligatorisk rolle i elevhelseteam, ettersom logopeder bidrar med unik kompetanse som man trenger for å kunne stille riktig diagnose. Logopeder og pedagoger i kombinasjon muliggjør en god skolesituasjon for elever med språkforstyrrelser.

 

 

Det er så vanlig at barn med nevropsykologisk problematikk har språkvansker, at språket alltid bør stå på dagsordenen. Slik helsevesenet er organisert de fleste steder i Sverige, er logopeder sjelden en del av utredningsteamet. De hentes i beste fall som konsulenter, uten å ha tilgang til teamets informasjon. Det er ikke gunstig for samarbeidet, og det øker risikoen for underdiagnostisering av språkvansker.

 

Hvorfor tror du at situasjonen er slik? Mangel på tid til språklig kommunikasjon på flere nivåer. Jeg er bekymret for at barn både med og uten språkforstyrrelser ikke venner seg til å bli gode lyttere eller til å kunne fortelle. Skole og arbeidsliv forutsetter muntlig kommunikasjon. Jeg har ikke noe imot mobiler og andre skjermer, og selv elsker jeg alle mulighetene som teknologien gir oss. Men vi er nødt til å supplere dette og bevisst hjelpe barn til å bli gode lyttere, slik at de i et livsperspektiv kan ta til seg kunnskap som lærere formidler i klasserommet, og informasjon i fremtidens personalmøter. Det gjelder uavhengig av om møtene er analoge eller digitale. For å knekke lesekoden er det også nødvendig å kunne lytte i detalj til små forskjeller mellom språklyder for å forstå det alfabetiske prinsippet. Lytting og fortelling er det, jeg mener, som er viktigst å prioritere for alle små barn.